Seks dager før Tour de France starter i London er jeg i ferd med å bli like sint og forbannet som jeg var da vi fikk vite i fjor at Floyd Landis hadde lurt oss trill rundt - i tre uker til ende. Jeg var rasende. Jeg liker ikke å bli lurt. En uskyldig spøk i ny og ned er artig, men notoriske løgnere har jeg ikke sansen for. Jeg er også irritert over at mitt andre innlegg på denne bloggen også omhandler doping, men er det mulig å snakke om sykkel i dag uten å nevne doping? Det virker ikke sånn. Daglig får jeg spørsmålet "er det noen syklister igjen til Tour de France....som ikke er dopet?". Selvfølgelig er det mange flotte, ærlige og redelige syklister igjen ute i feltet. Problemet er at også de trekkes ned i gjørma.
Den siste uken har vi hatt nye dopingsaker fra sykkelsporten i Sportsnyhetene - daglig! Jeg blir utrolig grinete av det. Hvor skal dette ende?
Sist fredag hoppet Thor Hushovd opp på barrikadene og sa: de som ikke skriver under på det internasjonale sykkelforbundets "egenerklæring", eller antidopingavtale, har noe å skjule! Akkurat den følelsen sitter jeg også med. Jeg skjønner at man på et tidspunkt må ta rettssikkerhetsmessige hensyn, men det er vel ikke slik at de over 160 rytterne som til nå har skrevet under er stokk dumme?
Jeg håper vi snart kan begynne å diskutere hvem som vinner den gule, grønne, polkadot'n og hvite trøya, men jeg er forberedt på nye raserianfall i dagene som kommer frem mot prologstarten lørdag. Men det er mye bedre å få det unnagjort før Touren starter enn at vi skal oppleve det som skjedde i fjor - og som tydeligvis har skjedd mange ganger tidligere: at en hel idrettsverden blir holdt for narr gjennom tre uker.
